Ariel Sharon

Så er Ariel Sharon død etter åtte år i koma. Media har fortalt om hans stadig  forverrede tilstand de siste dagene, så dødsfallet kom nok ikke uventet på israelerne. Jerusalem Post  –  og sikkert også andre aviser  –  har eget Sharon-bilag til dagens avis.  JPs overskrift er: Sharon: «The life of a lion.» Over sju tettskrevne sider får vi gjennom bilder og tekst del i hans liv og arbeid. Jeg tar med noen få beskrivende kommentarer fra dagens ekstra-bilag:

«Bulldozer in war and Peace»

«Farewell to an Israelig hero – Ariel Sharon died the way he lived – in war»  Dette siste viser til hans åtte år lange kamp for livet.

«Larger than life:  Ariel Sharon, the leader, was uncompromising in his comitment to the People and the state of Israel.»

I World Jewish Congress sin minneannonse, står det bl.a.: ARIEL SHARON: soldier statesman, visionary, and proud Jew who never wavered in the defence of Israel and the People of Israel.»

Dagens leder skriver innledningsvis i sine minneord. «Sharon som bekjempet terrorister i sin militære karriere og rivaler i politikken, tapte sitt siste slag for sin helse.»

Sharon var elsket og beundret mislikt og omstridt, men han har satt tydelige merker i landet og folket sitt.

Pauline fra Tyskland og Johanne fra Norge

En norsk og en engelsk ung mann

Sabbatskvelden er over, og roen har senket seg over huset. 26 stykker rundt bordet til grønnsaksuppe og appelsindessert. Vi tente sabbatslysene, leste kadush og vi leste noen vers fra Esekiel 36 om Israels fjell. Vi leste teksten på tre språk: norsk, engelsk og hebraisk. Vår tyske gjest hadde ikke lyst å lese høyt, så hun fulgte med i den tyske bibelen. Guds ord er det samme på alle språk, og det er helt spesielt å oppleve fellesskapet på denne måten. I kveld hadde vi gjester fra England, Tyskland, Korea, Norge og Israel. og alle så ut til å trives, og mange ga uttrykk for at det hadde vært en spesiell kveld.

Jeg fikk mye skryt for desserten, og det fortjener jeg etter alt bryet jeg har hatt for i det hele tatt å få til en dessert! Jeg tok ingredienser til en av mine beste desserter: rødvin, fiken og honning, og hadde det oppi en av våre nyeste gryter og satte det hele på gasskomfyren. Gasskomfyr er greit nok, når en husker på at det ikke er mulig å småkoke noe på den. Desserten skal koke en time, og den første halve timen fulgte jeg godt opp, men så glemte jeg den og må kjøpe ny gryte! Så da ble det en kriseløsningdessert: appelsin (søte, saftige) med krem og kanel! Folk var fornøyde, men de vet jo ikke hva de har gått glipp av!

I går fant jeg en død kakerlakk i andre etasje. Det er ikke sesong for den slags husdyr nå, så det er vel derfor den var død! Sammenlignet med kakerlakker blir det nesten kjekt med kattedyret.

Siden forrige gang jeg var her har det kommet en liten nærbutikk som selger både friske og kunstige blomster. Jeg mister nesten litt fatningen i blomsterbutikker her, det er så billig, og så er blomstene så friske og fine. Men det er jo begrenset hvor mye vi har plass til.

PauIine fra Tyskland og Dov fra Israel

Kari og Bjørg – den nedtrappende og den påtrappende husmor

En kort tur på strandpromenaden er en flott måte å trappe ned en aktiv dag på. Mørkt, måneskinn, dovne bølger som slår mot steinene får skuldrene på plass og tømmer hodet for både sus og stress. Det har vært kjøligere i dag, og solen har strevd med å komme gjennom skylaget. Det kan bety at vi får mer normale værtilstander framover. Det er regntid, men så langt har det vært minimal nedbør.

I natt blir vi 13 på huset, så her er rolig. Til helgen reiser alle de tre norske ungdommene, og etter hvert reiser også resten av nordmennene. I tillegg til våre norske gjester bor det   to israelske damer her. De reiser lørdag. Men fra søndag ser det ut til å fylles opp igjen. De siste dagene har vi hatt en nydelig eldre dame boende her. Hun er opprinnelig fra Ukraina, men har bodd her mange år. Hun snakker russisk, engelsk og hebraisk, og når hun ble ivrig, stokket hun språkene. Men vi forsto hverandre godt, øyner og hender snakker også et forståelig språk. Hun er bekymret for datterdatteren som begynte sin to-årige militærtjeneste i går. Det er nok ganske tøft for både soldatene selv og deres nærmeste. Men dette er en del av livet i Israel, og noe de aller fleste går gjennom.

Kattedyret viser stadig ny adferd. Hun ligger i stuen hele dagen, men blir sendt ut før vi legger oss. Noen ganger kommer hun inn for å sove, andre ganger holder hun seg ute. I går hadde hun tydeligvis tenkt å sove inne, og satte seg utenfor døren og remjet. Da Tor åpnet for å slippe henne inn, kikket hun  på ham, bråsnudde, forsvant og kom ikke inn før til frokost! Hun både frustrerer og forundrer meg.

Det går litt over stokk og stein med denne skrivingen min! Nytt bloggsystem, ny PC og gammelt hode er visst en dårlig kombinasjon! Og i tillegg har kameraet mitt sviktet. Tor prøver å finne tid til å kjøpe meg et nytt i morgen. Så får vi se om det blir mer og bedre blogging med nytt kamera!

Det er fantastisk å våkne til sol og forholdsvis gode temperaturer hver dag. Vi går ute i T-skjorter og barbeint i skoene, mens israelerne har funnet fram sitt vintertøy.

Det er få folk på huset, men som vanlig er det bare interessante mennesker som kommer hit. Vi har en blanding av unge og gamle, og opplever igjen at praten går, folk deler historiene sine med oss og hverandre og diskusjonen kan bli både høyrøstet og langvarig.

Dagene går med til husarbeid og hagearbeid  –  innimellom kaffedrikkingen sammen med gjester og andre som stikker innom. I dag har Tor satt nye planter i kassen på trappen, men om det kan kalles begynnende våronn er vel tvilsomt! I tillegg har han hatt en tur på immigrantmuseet og opp stien til Karmel sammen med en av gjestene. Haifa er en veldig fin by med en del å vise fram.

Katten er forvist fra sofaen, og forholder seg rimelig greit til det. Men jeg har gitt opp tanken om å gjøre henne til utekatt. Skal en få det til, må en være både pedagog og ha kjennskap til militære strategier! Og for tiden har vi ingen med høyere militær grad her! Så dyret forblir en innekatt! Vi blir nok ikke hjertevenner, men jeg prøver å rekke ut en hånd ved å gi henne litt laks, uten at det ser ut til å bedre forholdet noe særlig: hun spiser laksen uten noen form for takk!

 Debbie, Solvejg og jeg

Modell av Rambam Health Care Centerd

Rambam Hospital  –  eller mer korrekt Rambam Health Care Campus  –  ligger like borti veien for Beit Skandinavia, og vi har vært der både for å besøke pasienter, for å handle på det ukentlige markedet og for å spise lunsj. Og vi har sett på all byggingen og visst at det også bygges under jorden. Og i dag fikk vi være med Solvejg Brown til en nesten to-timers orientering av Debbie Hemstreet. Hun har bl.a. ansvar for  «International Relations». Sykehuset er det største og mest omfattende i det nordlige Israel, et område med omtrent to millioner innbyggere.  Det er det eneste i området som kan behandle Nivå 1 traumer. Sykehuset er 75 år i år, og har 1000 senger og 1561 pleiere. Siste året ble det foretatt        52 504 operasjoner, her var 5077 fødsler og 118 293 pasienter på «legevakten». Sykehuset har et spennende samarbeid med  Technion, den tekniske høyskolen i Haifa. Men det som gjorde aller mest inntrykk på oss var det vi fikk vite om den underjordiske delen av sykehuset. Etter noen års bygging er den nå snart klar til innflytting. Tre fulle etasjer med parkeringshus skal på 72 timer gjøres om til et fullstendig sykehus med 2000 senger. Absolutt alt nødvendig utstyr er lagt inn i veggene og skjult. Denne delen skal tas i bruk ved katastrofer som giftangrep eller andre angrep. Pasienter fra  alle de andre sykehusene i denne delen av landet skal fraktes til Rambam. De som ikke har behov for fortsatt sykehusbehandling vil bli sendt hjem  –  med gassmaske!

Vi er imponert over at det lar seg gjøre å forvandle et «parkeringshus» til et svært sykehus på så kort tid. Vi er imponert over det Israel på denne måten får til både teoretisk og praktisk. Men vi kjenner på en stor sorg over at Israel og landets befolkning er i en slik situasjon at dette er nødvendig. Debbie avsluttet informasjonen sin med å si at vi   –  Tor og jeg og alle andre Israelsvenner  – kan gjøre to ting for Rambam: vi kan be om visdom, kraft og kunnskap for dem som jobber på sykehuset, og donere penger til videre utbygging!

Vi dro fra 6-7 grader, regn og ganske sterk vind i går formiddag og ett døgn seinere er vi i Haifa med 18 grader, sol og litt vind! Absolutt et bytte vi setter pris på.

Vi har brukt dagen på å «innta» huset, hagen og nærmiljøet igjen. Vi har funnet oss til rette i det som skal være vår «suite» disse ukene, vi har vandret gjennom fellesrommene og hagen, og vi har handlet nøtter og sharonfrukt på Mega. Og så har vi feiret sabbat med 23 gjester, grønnsaksuppe og tilslørte bondepiker! Nå er oppvasken tatt og huset er stille, vår første dag er over og vi kjenner på glede over å få være her igjen og forventning til hva vi skal få oppleve.

Katten lever og kjenner meg tydeligvis igjen: den får ligge i sofaen nå, og der ligger den stort sett. Etter en tur ut tok den igjen peiling på sofaen, så meg og stoppet rett ved sofaen, så intenst på meg, men selv om jeg fortalte den at nå er det andre tider, hoppet hun opp i sofaen mens den fortsatte å se på meg. Så «intet nytt under solen», altså!  Hvis katter kan erte eller mobbe, tror jeg at det er det den holder på med.

Tor og Lady har funnet tonen!             Solvejg og jeg har kontroll på suppen.