REFLEKSJONER
Tidlig i dag fikk vi telefon fra en norsk venn som fortalte om BBC’s dokumentar fra et par av nazistenes dødsleirer, sendt på NRK2 i går kveld. Vedkommende var rystet, og ikke i tvil om at det virkelig var så grotesk som programmet viste. Israelsk TV viste også denne dokumentaren i går, og i løpet av dagen har vi vært sammen med flere jøder som så den. Den gjorde holocaustdagen ekstra vond for dem. Alle de vi traff i dag, hadde mistet familiemedlemmer i dødsleirer, og å bli konfrontert med hva som ble gjort med fangene, gjorde smerten dypere og vondere. Holocaustdagen er en slags offentlig sørgedag, en dag da en er sammen i sorgen, sinnet og smerten over grusomhetene som utryddet 6 mill jøder, av dem 1,5 mill barn. Vi deler sinnet og fortvilelsen med våre jødiske venner, men vi kjenner også på smerte over å tilhøre den delen av verden som gjennomførte grusomhetene. Og vi kjenner på redsel når vi ser den økende antisemittismen i vår del av verden.
I dag kom meldingen om at to israelske soldater er drept og flere såret på grensen mot Libanon. I tillegg er en FN-soldat drept. Det er blitt sagt at drapene skjedde da libanesiske soldater kom seg inn i Israel ved å bruke israelske uniformer og infiltrere soldatgruppen på Israels side av grensen. Det spekuleres i at Libanon har gravd tunneler inn i Israel, og at det muliggjorde angrepet.
Vi har visst at noe har bygget seg opp langs grensene mot Libanon og Syria. Både nyhetsmedier og våre egne observasjoner har fortalt oss det. Flytrafikken over oss i retning nord har vært stor de siste dagene og både i går og i dag har vi sett ubåter rett utenfor land. Nå tror vi jo at der er ubåter ganske ofte i området her, men av naturlige grunner har de ikke blitt sett! Haifa er strategisk bl.a. fordi der er en marinebase her. Raketter fra Libanon kan fint rekke hit. En av våre venner var oppgitt i dag, mente at det skjedde noe alvorlig hver dag. Jeg lurte på om hun ikke ville flytte vekk fra Israel og hvor hun evt. ville dra. Å, nei, hun hadde ikke tenkt å dra noe sted, «I love Israel!» Og her ville hun bo, men hun var redd.
