ALT HAR EN ENDE
Bare en dag igjen av denne perioden! Tiden har gått utrolig fort og vi har opplevd veldig mye. I natt reiser styret hjem etter noen veldig produktive dager med maling, rydding og pynting. Noen styresaker er også behandlet., så det er absolutt grunn til å være fornøyde!
Fem uker på dette stedet setter sine spor og noen av sporene vil sitte i lenge. Som for eksempel dagens frokost. Vi har besøk av tre unge volentører fra Kibbutz Baram, to kristne jenter fra Sør Korea og en jøde fra Brasil. Da Torgny hadde lest og bedt for dagen, sier han spøkefullt til disse jentene:»Og så får vi en sang av dere!» Hvorpå den ene av dem finner fram telefonen sin, blar opp til rett side, forteller at hun er kristen og at hun vil synge en sang om det. Så synger hun nydelig på et språk som vi ikke forstår, men som vi likevel opplever som forståelig! Vi norske synger så «Navnet Jesus blekner aldri,» og til slutt synger vi samstemt på to språk «Amasing grace – » En flott opplevelse.
Hver fredag må jeg innom «blomsterdamen min» og handle friske blomster til sabbatten. Forleden kveld var vi invitert hjem til et av Beit Skandinavias vennepar og jeg kjøpte blomster. Da blomstene var nydelig pakket, men ikke betalt, legger butikkeieren armen i min arm og drar meg ut. Arm i arm tropper vi opp i nabobutikken der blomsterdamen «taler» og ekspeditøren i butikken oversetter noe slikt som: Israelerne har ikke tradisjon for å pynte med friske blomster. Jeg er hennes beste kunde og hun er glad for at er her. Jeg benytter anledningen til å rose hennes buketter og oppsatser og at jeg er veldig fornøyd med å ha funnet henne! Så går vi tilbake til hennes butikk – arm i arm – og jeg betaler og tar buketten! I dag fortalte jeg – med få, engelske ord og fakter – at nå reiser jeg hjem. Hun svarer på russisk og med fakter at hun forstår, spør om jeg kommer tilbake og ønsker meg god tur hjem og håper jeg blir kvitt forkjølelsen min fort! Vi sa på gjensyn og shabbat shalom! Jeg håper hun tjener så mye at hun kan holde butikken åpen til jeg kommer igjen! Kari og Torbjørg har sagt at de vil følge opp mine fredagsbesøk.
Det er visst absolutt på tide at vi reiser. Jeg har oppdaget verdens beste fløtekarameller og de kan kjøpes i en butikk bare en halvtimes fottur herfra! Jeg har ikke helt forstått vitsen med all den vandringen folk bedriver, men med en slik karamell-gulerot kunne jeg gått hver dag! Men slik kan jeg jo ikke fortsette, så det er virkelig godt vi drar videre nå. På søndag reiser vi til Netanya. Der skal vi være til vi reiser hjem ut i neste uke. Har funnet et hotell nede ved stranden og gleder oss til rolige og late dager.
Dalia er flink å finne på kjekke ting vi kan gjøre sammen. I går tok hun meg med til Rambam sykehus og det medisinske fakultetet der. Kikket oss rundt og handlet litt i bokhandelen der. Vi spiste lunsj i sykehusets kaffeteria, tok bussen et stykke sydover og gikk tilbake til Beit Skandinavia. Det var flott vær, så vi satte oss på en benk, pratet og solte oss og så tok Dalia fram fløyten og spilte noen nydelige melodier, litt fransk, litt russisk og litt jødisk. Det var en veldig god opplevelse. Jeg kjente jeg slappet helt av og bare var. Da vi snakket sammen i dag, fortalte Dalia at hun hadde hatt samme opplevelse.
Gjennom Beit Skandinavia har vi truffet så mange flotte, spennende mennesker og forleden var vi bedt hjem til Edna og Vidar og hadde en fin kveld med fantastisk mat og koselug prat. Vidar er ikke helt fornøyd med at stormen som har rast på Vestlandet er oppkallt etter ham. Han er ikke engang blitt spurt om det er greit!!
De tre andre vi har jobbet sammen med nå, er her for første gang. Vi kjente ikke hverandre fra før, men det har vært veldig kjekt å bli kjent med dem, og det har vært godt å oppleve at vi samarbeider godt og trives sammen.De skal være her ut januar, og vi håper de får gode dager med litt spenning og mye glede!
Noen ganger kjenner vi på smerte og uro etter møter med mennesker. I dag har jeg vært lei meg og bekymret for en godt voksen, arabisk mann som kommer innom av og til. Vi har kjent ham veldig lenge. Den første tiden kom han gjerne påvirket av et eller annet, vi tok ham i å rote rundt i gjesters saker, han tigget og var egentlig ikke noe hyggelig bekjentskap. For fem år siden ble han frelst, tok et bibelsk navn og sluttet å drikke og ruse seg. Han forteller at på disse årene har han fallt to ganger, men kommet seg på beina igjen og takker Jesus for det. I dag kom han en tur igjen, og virket påvirket av et eller annet. Han virket lei og motløs. Seinere i dag ringte han, og da var det tydelig at han ikke var edru. Det er trist.
Lilly pleier å si at vi alltid har et hjem her i Israel, og nå, rett før perioden vår er ute, er jeg takknemlig for akkurat det. Det er ikke avskjed, men «le hitraåt» = på gjensyn! Jeg er på en måte medeiger i dette fantastiske stedet, og får ha «et hjem langt hjemmefra» her i Bat Galim. Det er en gave og en tillitsærklæring.
