KARI I ISRAEL

Livet på Beit Skandinavia er lite forutsigbart, og stadig opplever vi uventede ting, men det er sjelden vi kan kalle det drama. Men forrige natt var litt dramatisk selv om «drama» kanskje er en liten overdrivelse.

Klokken to i natt ringte det på dørklokken, og vi tumlet oss ut. Utenfor porten sto Amy fra Kina og beklaget at hun var så sein, men flyet hadde vært forsinket. Det er helt greit, vi er vant med at folk kommer om natten, men vi hadde ingen bestilling på henne, så hun kom overraskende. Hun hadde bestilt for lenge siden, sa, men var altså ikke blitt ført inn.

Hun hadde en steintung koffert  –  mellom 35 og 40 kilo i følge henne selv. Men vi har jo heis, så Tor, Amy og hennes to kofferter gikk i heisen og jeg gikk tilbake til vårt rom og la meg. men etter omtrent ti minutter oppfattet jeg at turen opp i tredje etasje tok merkelig lang tid, og forsto straks at heisen trøblet! Jeg nærmest sprang til topps. Og ganske riktig innenfor de grå dørene satt Tor og Amy og kom verken ned eller ut! Verken Lilly eller jeg har erfaring med heiser som står, og dermed heller ingen formening om hvordan en slik situasjon skulle løses. Jeg ringte telefonnumrene som står oppført som krisenumre, og fikk en telefonsvarer med en lang tirade på hebraisk. Jeg snakket med Tor igjen og ringte nummeret som står inne i heisen. Samme resultat, bare at tiraden var noe kortere og ble avsluttet med «to da»  –  takk! Så var det å ringe Vidar, vår faste heishjelper. Han bor på Karmel og trengte nesten en halv time hit. Jeg tenkte at min hovedoppgave var å oppmuntre og støtte de to innelåste, så jeg sprang opp til tredje etasje sju – åtte ganger og pratet med dem. Til slutt lurte jeg på hva som ville kollapse først: hjertet eller musklene! Men begge deler holdt! Og hver gang jeg kom til heisdøren hørte jeg dem prate der inne, så noen støtte og oppmuntring var det visst ikke behov for. Men det ble kaldt etter hvert, og Tor hadde bare på seg bukse og en tynn skjorte. Men Amy åpnet kofferten og tok ut en jakke han kunne ha på seg.

Vidar kom og ble instruert av firmaets mann slik at han kunne ta heisen ned manuelt. Det var en fryktelig tung jobb som tok tid, men etter at de hadde vært «fanget» i nesten en og en halv time, kom de to i frihet. De var kalde men ingen av dem har klaustrofobi og ingen av dem var redde, så de smilte og virket opplagte.

I dag har heisfirmaet fortalt oss at stansen skyldes kulden og hydraulikken (??). Når temperaturene blir så lave som nå, blir oljen så tykk at hydraulikken ikke klarer å løfte heisen til tredje etasje. Inntil noen har en bedre forklaring, kjøper vi den. Vi kan få en slags varmegreie for å slippe en slik situasjon, men i Israel leveres heisene uten dette, så mange heiser har stått i det siste, i følge firmaet.

Heisen har alarmknapp som skal sende melding til en nødtelefon, men batteriet var flatt! Telefonen som vi skal holde kontakt med de innelåste var også død av batterimangel eller noe slikt!

Verken Tor eller Amy har fått mèn av opplevelsen, men det har jeg!! Jeg tar aldri denne heisen mer –  og knapt nok noen annen heller!

Ingen adgang!

                                   Tor og Amy