Og så er vår siste shabbat for denne gangen over! Fin kveld i går og en helt spesiell shabbatskaffe i dag! Hulda ringte i formiddag og ga beskjed om at hun ville komme en tur i kveld. Hulda er en svært spesiell dame, velkjent i Haifa og godt kjent også i resten av landet. Etter at hennes mann døde for veldig lenge siden, har hun viet sitt liv til sårede soldater. Nå er hun stort sett på Rambam sykehus her i Haifa, men tidligere var hun også fast på flere sykehus både nord og sør for Haifa. Hun går fra seng til seng, prater med soldatene, gir dem sjokolade, israelske flagg og annet de kan ha nytte og glede av. Hun blir kalt både «the white lady» og «soldatenes engel». Den første benevnelsen henger sammen med at hun alltid er fullstendig hvitkledd. Det har hun vært siden mannen hennes døde for mange, mange år siden. Hun er 88 år, reiser rundt med buss og har etter hvert blitt avhengig av rullator! Hun snakker med hele seg, slår i bordet, vifter med armene og har en stemme som gjør at alle hører etter. Og hun har mye fornuftig å si! Også i kveld ble hun det naturlige midtpunktet, og fikk alle med på noen av de kjente jødiske sangene. Det er fantastisk å se hvor entusiastisk alle synger med og hvor lett det er å starte allsang her. Henning spilte gitar til stor glede for oss alle. Hans versjon av Hatikva  –  Israels nasjonalsang  –  er nydelig.

To flotte damer med hver sine utmerkelser: Lilly har fått Kongens fortjenestemedalje i gull og Hulda har fått en utmerkelse fra den Israelske stat.

I dag tok Liv og Gunnar oss med til Ikea. Ikea ligger nord for Haifa, og i tilknytning til dette, ligger et stort, nytt shoppingsenter. Vi har ikke bil, så det er noe tungvint å ta slike utflukter, men når en er innstilt på at slik er det, så er en halvtime med Metronitten og en spasertur på 800 meter helt greit! Vi kikket i butikkene på shoppingsenteret før vi spiste lunsj. De svenske kjøttbullene smakte sikkert likt de på Ikea i Sverige og Norge, og vi ble mette! Å handle når en har liste, er både effektivt og enkelt, og vi fant både gardinstenger og suppetallerkener, telys og billedramme  –   og ennå litt til!

I dag serverte vi Lillys bønnegryte. Deilig! Og med formkake til kaffen var måltidet fullkomment! Av gjestene våre var det bare Carolina fra Eqvador som var hjemme til kvelds. Hun reiser tilbake til Eqvador rett over helgen etter å ha vært fire måneder på kibbutz. Hun er en nydelig ung dame ,og gir tydelig uttrykk for at hun trives her. I kveld spilte Henning gitar, og noen av de andre sang. Litt vanskelig å finne felles sanger når avstanden i mil, kultur og språk er såpass stor. Men selv om alle sang på sitt språk, ble Amazing Grace noenlunde samstemt! Lilly siterte og sang noen av de gamle sangene og Carolina leste 23. salme. Vi pratet og fikk vite litt om hennes liv. Å treffe mennesker på denne måten, ha tid sammen med dem og dele tanker og opplevelser, er noe av det som gjør oppholdet her så utrolig spennende og meningsfullt.

Eric fra Brasil reiste i dag. En nydelig ung mann som snakket og forsto så lite engelsk at det var nesten håpløst å kommunisere! Han var på Skype med foreldrene sine forleden kveld, og kom og ville at jeg skulle prate med dem, men de kunne ennå mindre engelsk enn ham, og jeg kan verken spansk eller portugisisk, så stort sett smilte og vinket vi til hverandre! Hyggelig nok det!

Tidlig i dag fikk vi telefon fra en norsk venn som fortalte om BBC’s dokumentar fra et par av nazistenes dødsleirer, sendt på NRK2 i går kveld. Vedkommende var rystet, og ikke i tvil om at det virkelig var så grotesk som programmet viste. Israelsk TV viste også denne dokumentaren i går, og i løpet av dagen har vi vært sammen med flere jøder som så den. Den gjorde holocaustdagen ekstra vond for dem. Alle de vi traff i dag, hadde mistet familiemedlemmer i dødsleirer, og å bli konfrontert med hva som ble gjort med fangene, gjorde smerten dypere og vondere. Holocaustdagen er en slags offentlig sørgedag, en dag da en er sammen i sorgen, sinnet og smerten over grusomhetene som utryddet 6 mill jøder, av dem 1,5 mill barn. Vi deler sinnet og fortvilelsen med våre jødiske venner, men vi kjenner også på smerte over å tilhøre den delen av verden som gjennomførte grusomhetene. Og vi kjenner på redsel når vi ser den økende antisemittismen i vår del av verden.

I dag kom meldingen om at to israelske soldater er drept og flere såret på grensen mot Libanon. I tillegg er en FN-soldat drept. Det er blitt sagt at drapene skjedde da libanesiske soldater kom seg inn i Israel ved å bruke israelske uniformer og infiltrere soldatgruppen på Israels side av grensen. Det spekuleres i at Libanon har gravd tunneler inn i Israel, og at det muliggjorde angrepet.

Vi har visst at noe har bygget seg opp langs grensene mot Libanon og Syria. Både nyhetsmedier og våre egne observasjoner har fortalt oss det. Flytrafikken over oss i retning nord har vært stor de siste dagene og både i går og i dag har vi sett ubåter rett utenfor land. Nå tror vi jo at der er ubåter ganske ofte i området her, men av naturlige grunner har de ikke blitt sett! Haifa er strategisk bl.a. fordi der er en marinebase her. Raketter fra Libanon kan fint rekke hit. En av våre venner var oppgitt i dag, mente at det skjedde noe alvorlig hver dag. Jeg lurte på om hun ikke ville flytte vekk fra Israel og hvor hun evt. ville dra. Å, nei, hun hadde ikke tenkt å dra noe sted, «I love Israel!» Og her ville hun bo, men hun var redd.

I dag er det den store minnedagen for det som skjedde med jødene under 2. verdenskrig. Dagen markeres i store deler av verden, men den oppleves nok annerledes her enn i mange andre land. 6 millioner jøder drept betyr også at de aller fleste familier her  mistet noen av sine kjære i holocaust. Med den økende antisemittismen som bakteppe, får denne dagen en dobbel betydning. Ingenvet hva som kan skje framover.

I dag har det vært ganske stor flyaktivitet i retning nord. Vi har lest på israelske medier at der har vært en kraftig eksplosjon i Libanon, men det var ikke klart hva det er. Avisene skriver også om  uro og usikkerhet i forhold til hva som kan skje fra Libanon.

For et par dager siden dro Tor og jeg til Rosh HaNiqra, på grensen til Libanon. Der var helt rolig, og den kvinnelige soldaten vi traff ved grensegjerdet, smilte og ga seg tid til å bli fotografert, og vår selvoppnevnte guide fortalte at det var fredelig nå. Her på grensen mellom Israel og Libanon er det en 500-meters sikkerhetssone som FN er ansvarlig for. Vi så soldater og kjøretøy på veg inn og ut av sikkerhetssonen, og radaren på toppen var i kontinuerlig bevegelse. Veien snur seg oppover fjellsiden og også der så vi militærkjøretøyer, og vi regner med at det er militært område.

Rosh HaNiqra er et fantastisk sted, med utrolige fjellformasjoner, huler og tunneler formet gjennom årtusener av havet, vinden salt og luft Dagen var varm og fin, så vi opplevde stedet fra sin aller beste side. Dette er et kjent turistmål, men det er ikke sesong nå, så vi var nesten aleine der . Israel er veldig flink med museer og informasjon om interessante steder og begivenheter. Og her så vi  film om området, historien og mytene, og i tunnelen og ved hulene var der tavler med beskrivelse av området og historien knyttet til. Som del av denne informasjonen var der beretninger fra Gamle Testamentet. Det er interessant å se at GT er en naturlig del av Israels historie.

Vi opplever tiden her som meningsfull og spennende. Vi treffer masse folk i alle aldre, og vi har vært invitert til flere av husets venner, og får dermed et innblikk i israelernes hverdag og liv. Kjekt og interessant, men fremfor alt veldig hyggelig. Vi bruker offentlig transport. Buss og bybane er godt utbygd og går veldig ofte. Bybanen her er en slags leddbuss  –  Metronitten  –   med egen bane. Den kjører gjennom sentrum med bare et par minutters mellomrom, er rask og går i mange retninger. Veldig ofte tar folk kontakt med oss når vi er ute og reiser. De er nysgjerrige på hvem vi er og de informerer om steder og bygninger vi reiser forbi.

De neste dagene skal det bli kaldere, men det betyr visst mellom 16 – 18 grader, og det skal vi leve godt med  –  særlig når vi hører om været og temperaturen hjemme!

Kinesiske Amy som Tor har et spesielt forhold til, har arbeidet nesten full dag i en uke med nettsidene sine. Hun har et prosjekt  –  sammen med andre  –  for å knytte kontakt mellom kinesiske kristne og messianske jøder. I dette prosjektet ligger også en tanke om å vekke kinesiske kristne for Israel, for Guds utvalgte folk, for jødenes vei gjennom historien og for landet Israel. Hun viste oss en nydelig dvd hun har laget som er lagt opp nettopp med vekt på disse tre momentene. Og hun har gitt oss en CD med kristne sanger på kinesisk, engelsk og hebraisk. Hun synger selv en av sangene.

Menigheten hennes markerer 45-års jubileum med å reise til Israel. Og ca 40 av dem er her nå. De skal delta på en bønnekonferanse i Jerusalem og de skal bli litt kjent med Israel. Og «bli-kjent-med-landet -turen» førte dem også til oss! 40 kinesere  –  mesteparten unge  –  ramlet inn her i ettermiddag! Store smil og en utrolig entusiasme. Noen snakket engelsk, og de fungerte som tolker i de små samtalene vi fikk. De sprudlet og fikk formidlet at det var godt å komme hit. De delte ut silkeskjerf med tekst på tre språk, de klemte oss, de tok bilder og de velsignet oss. Og vi kjente nærmest på kroppen et vi er brødre og søstre i Kristus. Før de gikk, ba de for oss. Å se disse kristne løfte hendene og høre dem be for Norge og Beit Skandinavia, rørte meg veldig. Misjonssambandsfolk på min alder har hørt noen av de gamle kinamisjonærene fortelle om arbeidet blant kineserne, og i dag fikk jeg møte unge, kristne kinesere på veg ut i verden for å bringe evangeliet videre! Det var sterkt! Det er lenge siden jeg har vært med på noe som har berørt meg så dypt.

«Blessed is HE who comes in the name of the Lord.»

Hver onsdag kveld har vi temakveld, en samling for norske og andre som forstår norsk. Denne kvelden innleder vi med et kåseri, en samtale, et lite foredrag eller kanskje et sang- og musikkrelatert tema. De fleste gangene er det folk på huset som er bidragsytere, men det hender fra tid til annen at det også dukker opp en utenfra med et interessant tema.

I går var det Henning sin tur. Han hadde et kjekt og festlig kåseri om sin musikalske oppvekst. Innimellom spilte han klassisk gitar og akkompagnerte fellessanger. Vi sang noen av de gamle, velkjente bedehussangene og Lilly bidro med både sang og minner fra sin tid som gitarspillende Frelsesoffiser!

Vi avslutter kvelden med kaffe og kake. Liv er fast kakeleverandør på temakveldene. I går var det eplekake med is. Nydelig! Midt i en hverdag der vi hele tiden forholder oss til mennesker med annet språk og kultur enn oss, der vi kommuniserer på engelsk  –  og hebraisk for de som kan det  –  er det godt å kunne snakke norsk.

Dørklokken vår har veldig god lyd, og den gir lyd fra seg mange ganger daglig. I dag åpnet jeg for en mann jeg aldri har sett før. Han smilte, tok meg i hånden men sa ingenting. Jeg sa hva jeg het og bad ham inn. Han presenterte seg som Juda, kom inn og kikket seg rundt. Jeg lurte på om han kjente Lilly, men nei. Han ble bare stående til han plutselig sa noe om at han hadde reparert PC’en  vår en gang. Vi har to Pc’er og jeg visste ikke noe om at de hadde hatt behov for reparasjon, men sa nå i hvert fall at den virker. Han ble veldig fornøyd og begynte å snakke dansk! Vi aner ikke hva han ville, men han fikk kaffe og i samtalens løp kom det fram at TV’en vår ikke fungerer. Han tilbød seg å se på den, og Tor ble med ham. De var på taket og så på antenne eller hva det nå var og han åpnet en boks under fjernsynet, lukket den og nå er alt i orden! Han mente at en kabel var slitt og burde ordnes. Han kunne kjøpe ny for 50 NIS og komme med den. Han tok 100 NIS for arbeidet og forsvant! Vi er litt usikre på hva dette egentlig var, men setter pris på at vi nå kan se nyheter. Så vil tiden vise om han kommer med de 6 meterne kabel han mente vi trenger!

Bildene: Maria og Lilly hører Henning spille.   Liv.   Henning.

Denne perioden er vi fem godt voksne (les: eldre) som driver Beit Skandinavia. I tillegg har finske Pirko-Lisa vært her helt til nå. I slike stille perioder kan det virke voldsomt med så mange «ansatte», men det har vært veldig kjekt og vi synes vi får gjort en hel del. Lisa syr og organiserer skaper når hun ikke vasker, så her er alt i orden! Vi tre andre damene fordeler arbeidet mellom oss på en måte som passer for oss alle tre. Lilly er imponerende, hun lager sabbatssuppen, lørdagsgrøten, appelsinmarmelade. I tillegg lager hun kvelds når det passer slik, og hun passer huset når vi andre går på byen! Og hun prater med gjester, forteller og informerer om Beit Skandinavias historie, og hun er reine guideboken! Maria og jeg tar oss av resten som må til for å drive  en så  stor husholdning. Matlagingen er for så vidt enkel, vi lever etter prinsippet «Gudsfrykt med nøysomhet», men det er utrolig hvor mye godt en kan få til med gode, friske, billige råvarer. Nå er det med billig ikke helt rett lengre, ting er blitt veldig mye dyrere i Israel. Vi merker det spesielt på matvarene. Men vi velsignes rikt, og pengene strekker godt til.

Å være husmor her er temmelig likt husmorrollen hjemme, men  komfyren vår går på gass, og det er alltid en utfordring, synes jeg. Men til nå har det gått ganske greit, jeg har bare tent fyr på gryteklutene to ganger!

Da det stormet på det verste her, hadde Henning og Tor fullt arbeid med å holde vannet ute og rydde og ordne etter herjingene. Nå har de fått tid til å ta seg av andre oppgaver. De rydder i hagen, klipper vekk alt vissent, hogger ved, er ansvarlige for fyringen. De har tatt ned senger og satt dem opp på måter som vil fungere bedre. Dessuten stepper de inn med gulvvask og handling når det er nødvendig. Og handlingen er et kapitel for seg: vi har ikke bil, men vi har trillebager og ryggsekker og kort veg til butikken. Det kan være ganske frustrerende å handle her, men da jeg bestemte meg for å ta den tiden som trengs, er det egentlig litt festlig. Køkultur er et nesten ukjent begrep. I dag var det bare en som trengte seg foran meg. Forleden dag hadde jeg full vogn, og mannen bak meg hadde et brød, så jeg tilbød ham å gå foran meg. Da takket han meg tre ganger og butikkdamen sluttet seg og til takken! Så det var nok en ny opplevelse for dem begge.

Alt det praktiske er viktig, selvfølgelig, men når det kommer folk inn, så er de viktigere, og da konsentrerer vi oss om dem.

Vi lever altså dagliglivet her, og trives veldig godt med det. I dag var jeg hos min «faste» frisør. Han snakker ikke stort engelsk, men klippe kan han. Og «blomsterdamen» er blitt bedre i engelsk siden i fjor, så vi kan prate litt. Jeg nyter dette livet, og samler på alle de gode opplevelsene.Tor og Amy har en felles heisopplevelse!De tre husmødrene!Gunnar er til stor hjelp: han vet «alt» om nærmiljøet, og han er godt kjent med det tekniske på huset.Palmer med Karmel i bakgrunnen.

I går ramlet det inn med folk, så vi ble 25 til sabbatsmåltidet. Veldig kjekt! Folk koste seg veldig høylydt! Murvegger og stor takhøyde øker støynivået betraktelig! Men så lenge det er godlyder, går det greit. Helt fra første gangen vi var her, har sabbaten betydd noe spesielt for meg. Jeg koser meg med å dekke fine bord, gleder meg over alle som kommer og vil dele denne kvelden med oss. Men det jeg setter aller mest pris på er selve «sabbats-seremonien» med velsignelse av lys, brød og vin og lesingen fra GT. Å dele profetiene med jødiske venner og mennesker fra mange andre land, er en like stor opplevelse hver gang. I går leste vi fra Jeremias 31 «….Hør Herrens ord, alle folk! Forkynn det til de fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin hjord.» I går leste vi teksten på norsk, hebraisk, engelsk og hollandsk, og vi sang alle de gode, velkjente sangene som hører med til sabbaten. Sangen bar nok mer preg av entusiasme og glede enn av musikalitet!

I dag var vi til gudstjeneste i Beit Eliahu menigheten. Helt fullt av folk i alle aldre. Gudstjenesten foregår på hebraisk med simultantolking på engelsk og russisk, og sangene er også tekstet til de to språkene. så vi kan følge med på hva vi synger! Pastoren er israeler, men utdannet i Norge og har norsk kone. Talen var på ca en time og var rein bibelundervisning. Veldig godt og oppbyggelig.

Beit Eliahu er en aktiv menighet, med mange tilbud. På fredag, for eksempel, kommer «blodbussen»  –  Israels ambulerende blodbank  –   til menigheten. Da møter folk opp for å gi blod samtidig som de kan få en kopp kaffe og prate med folk. Samtidig arrangerer menigheten loppemarked med brukte klær. Inntekten går til et veldedig formål.Vannkjøleren i gangen ble flittig besøkt under gudstjenesten! Folk vandret nok mer inn og ut under enn det vi er vant med.

Ikke alle dager er like, heter det i sangen. Mine opplevelser er at ingen dager er like. Dagen i dag har heller ikke vært lik andre dager, men den har ikke bydd på de helt store utfordringene eller gitt noen uventede opplevelser. Dagen har vært mild og fin  –  13 gr i kveld  –   men utpå ettermiddagen kom det et utrolig regnskyld. Det nærmest bøttet ned, og det varte utrolig lenge. Jeg hadde akkurat kommet meg i busskuret etter å ha handlet grønnsaker til sabbatssuppen i morgen. Det lynte og tordnet   –  og regnet, altså. Og på et øyeblikk flommet vannet i gatene. Jeg savnet mine røde gummistøvler men var veldig glad for at det var helt stille så regnet bare kom i en retning. Og min nye regnjakke holdt tett! Dreneringen i gatene er ikke helt god, så da jeg gikk av bussen vasset jeg i vann. Men hva gjør det, vår gode ovn tørket dem i løpet av kvelden. Vi har en pumpe i kjelleren som holder grunnvannet ute av huset. Men i dag valgte den å gi opp! Så Tor har båret vann opp og ut. Det regner ikke noe særlig lengre, og i morgen kommer ny pumpe, så dette skal nok gå godt.

Det har regnet veldig mye den tiden vi har vært her, og på ett døgn steg Genesaretsjøen med 11 cm! Med dette været behøver vi ikke en gang be om regn!  Jeg kom i prat med en butikkdame i dag. Hun ristet på hodet over oss som kommer til Israel på denne tiden av året! Og da jeg sa at vi rømte fra regn og lave temperaturer hjemme, lo hun! For selv om det ikke egentlig er kaldt, er husene kalde og vanskelige å varme opp. Jeg bruker verken stillongs eller ullundertøy hjemme, men her hører det med til den daglige påkledningen.

I går hadde vi selskap. Lilly hadde invitert noen norske venner og hennes eldste, israelske venner. De er nesten for norske å regne: de har vært utallige ganger i Norge, han snakker norsk og leser norske bøker og hun forstår en god del norsk. Vi serverte bare norsk mat, og det falt i smak. Koselig for oss å få være med, og Lilly nøt dagen. Og i går kveld var jeg ansvarlig for den ukentlige temakvelden. Jeg fortalte om min onkel Moshes liv. Det var kjekt for meg å oppdatere meg og tenke skikkelig gjennom det jeg visste om ham. Det var visst kjekt for de andre også. Noen av dem kjente ham. Disse kveldene avsluttes alltid med kaffe og kake.

I morgen er det sabbat, og vi skal igjen be de gamle bønnene for sabbatslysene, for brødet og vinen og vi skal dele noen av Guds løfter til Israel. I disse tider da vi hører at hundretusener av jøder i Europa vurderer muligheten for å flytte til Israel, er det sterkt å lese Jes.43,3-6, «….Jeg vil si til Norden: Gi dem hit…..» Gud samler sitt folk i sitt land.                                   Henning oppdaterer Lilly på nyhetene                                                                     Kontakt!